Realitetssjekk
Jeg tror aldri jeg har følt meg så skamfull i hele mitt liv…
Galma. 20 år gammel, på samme alder som meg. Vi har vokst opp i samme verden, men allikevel under totalt forskjellige vilkår. Min verden er en verden med sølvskje i munnen, og gullbelagt underlag. En verden hvor det største problemet er hvilke valg jeg skal ta, fordi alternativene og mulighetene er så mange. Luksusproblem, dersom det i det hele tatt kan kategoriseres som et såkalt ”problem”.
Martine. Førstefødt barn, i en familie på fem. Har alltid hatt mat på bordet, og har til og med slitt med overvekt grunnet for høyt inntak til tider. Ellers, så har mor og far som regel alltid hatt jobb, og har alltid vært mine forsørgere. I en periode over 1,5 år var pappa arbeidsledig, og vi levde under ganske trange kår, syntes nå vi. Allikevel klarte vi oss alltid. Vel, å leve under ”trange kår” er vel en definisjonssak det også. Jeg for min del bodde hjemme hos mor og far i fjor, mens jeg jobba fulltid. Formålet var å spare opp penger til bibelskole og storbyflytting. I løpet av ti måneder hadde jeg tjent opp omlag 130.000 kroner, og mesteparten ble somla bort i fornøyelser, og brukt til unyttige formål. En liten rest av totalbeløpet endte til slutt opp med å gå til hovedformålene. Jeg bor i strøken Nydalen-leilighet, og betaler nesten 6000 kroner i månedsleie. Jobbe gjør jeg ikke, men takket være Statens lånekasse går livet sin gang. Fem måltider konsumeres hver dag, selv med studielån, og ellers har jeg råd til det mest ”nødvendige”, som inkluderer elektrisitet, internett- og TV-tilgang, medlemskap på treningsstudio… og litt til. Aldri bekymrer jeg meg for om endene kommer til å møtes eller ei – jeg bruker derimot mer tid på å reflektere over hvilket av de ni og tredve antrekkene mine jeg skal anvende neste skoledag. Nok om meg. Før jeg spyr av mitt eget livsresymé, går jeg tilbake til…
…Galma. Også førstefødt barn, i en familie på fem. Forskjellen er bare den at faren til Galma er død. Derfor har han som førstefødt forsørgelsesansvar for familien, selv om han i bunn og grunn har nok med å klare å forsørge seg selv. Han har ingen fast jobb, men han står opp klokka 05.00 hver dag, og gjør alt som står i sin makt for å klare å sanke inn noen skarve shilling. Noen ganger er han heldig, mens andre ganger er det ingen jobb tilgjengelig, noe som selvfølgelig betyr ingen penger. Dette igjen resulterer til ingen mat. Allikevel forteller Galma at mat ikke er vesentlig lenger, for sultfølelsen har han lært seg å leve med. Penger til skolegang er han derimot mer ivrig etter å innhente. For selv om statsstøtte er et fremmedord; utdannelse skal han ha. Han drømmer om å studere turisme på en skole som koster 30.000 shilling i året, noe som tilsvarer i overkant av 2000 norske kroner. Med andre ord ingenting ut ifra en nordmanns perspektiv. Galma er uansett målbevisst på å skaffe penger til skolegang, og han beskriver med engasjement og entusiasme hvordan han gjerne kunne ha jobba på kvelden og natta dersom det var nødvendig, så lenge han fikk mulighet til å gå på skole på dagen. Viljestyrken og ståpåviljen kan man ikke si noe på. Bosituasjonen til Galma er også både uviss og usikker. Tidligere hadde han en leilighet – eller skal vi si et skur – men det raste over ende grunnet et trevelt forårsaket av en tornado. Nå: ikke bare hakuna pesa, men også hakuna skur. Han har altså ingen permanent bolig, og nå bor han i et tilfeldigvis ledig rom i compounden vår. Hvor lenge han får bo her, vet han ikke. Treet tok også med seg de fleste av de få eiendelene hans, så nesten det eneste han har igjen er en utslitt piki piki (moped), som han må bruke kickstarten for å få til å fungere. Å reparere sykkelen vil koste Galma 140 norske kroner, men det har han heller ikke råd til. Hva kan ellers sies om Galma? At han er en livsglad korist som tjener ivrig i kirka, og som aldri klager. Av tilfeldighet? Nei, han har bare bestemt seg for at syting og klaging ikke tar han noe sted her i livet, og at han har et ønske om å møte hver dag med et smil.
For å oppsummere. Martines største utfordring: å finne ut hva hun skal bruke Statens penger på. Galmas største utfordring: å overleve. Som sagt: to personer, med totalt ulike vilkår og ufattelig forskjellig livssituasjon, men som praktisk talt lever under samme tak.
Jeg ser på Galma, og ser en jevnaldrende gutt som har hele verden for sine øyne, men uten noen naturlige forutsetninger for å lykkes. Jeg ser på ansiktet hans, og ser et stort smil, som inkluderer en blendende hvit perlerad av noen tenner. Jeg ser takknemlighet, jeg ser tro og håp om en lys fremtid, jeg ser tillit til Guds inngripen. Jeg ser en ung mann med verdighet til tross for omstendighetene. Utenpå; fred, glede, liv. Det blotte øyet enser bekymringsløshet. Innenpå derimot, foregår en daglig kamp, nemlig kampen om tilværelsen.
Jeg ser på meg selv. Jeg ser på Galma. Hva er den grunnleggende forskjellen mellom oss? Holdningen og innstillingen til livet. Det er her min skam, skjemmelse og forrakt kommer inn i bildet. Flere spørsmål dukker opp i mitt indre i det jeg stirrer inn i Galmas øyne: HVORFOR ble jeg den heldige? Eller, er jeg egentlig den heldige? Hvis jeg er det; hvorfor er ikke jeg den som oppfører meg som det?
Igjen ser jeg på meg selv, og deretter på min mørke nabo. Denne gangen kan jeg ikke annet enn å takke Gud, i det jeg blir fylt til randen av en spesiell følelse:
TAKKNEMLIGHET!










