Kenya

Jeg tror aldri jeg har følt meg så skamfull i hele mitt liv…

Galma. 20 år gammel, på samme alder som meg. Vi har vokst opp i samme verden, men allikevel under totalt forskjellige vilkår. Min verden er en verden med sølvskje i munnen, og gullbelagt underlag. En verden hvor det største problemet er hvilke valg jeg skal ta, fordi alternativene og mulighetene er så mange. Luksusproblem, dersom det i det hele tatt kan kategoriseres som et såkalt ”problem”.

Martine. Førstefødt barn, i en familie på fem. Har alltid hatt mat på bordet, og har til og med slitt med overvekt grunnet for høyt inntak til tider. Ellers, så har mor og far som regel alltid hatt jobb, og har alltid vært mine forsørgere. I en periode over 1,5 år var pappa arbeidsledig, og vi levde under ganske trange kår, syntes nå vi. Allikevel klarte vi oss alltid. Vel, å leve under ”trange kår” er vel en definisjonssak det også. Jeg for min del bodde hjemme hos mor og far i fjor, mens jeg jobba fulltid. Formålet var å spare opp penger til bibelskole og storbyflytting. I løpet av ti måneder hadde jeg tjent opp omlag 130.000 kroner, og mesteparten ble somla bort i fornøyelser, og brukt til unyttige formål. En liten rest av totalbeløpet endte til slutt opp med å gå til hovedformålene. Jeg bor i strøken Nydalen-leilighet, og betaler nesten 6000 kroner i månedsleie. Jobbe gjør jeg ikke, men takket være Statens lånekasse går livet sin gang. Fem måltider konsumeres hver dag, selv med studielån, og ellers har jeg råd til det mest ”nødvendige”, som inkluderer elektrisitet, internett- og TV-tilgang, medlemskap på treningsstudio… og litt til. Aldri bekymrer jeg meg for om endene kommer til å møtes eller ei – jeg bruker derimot mer tid på å reflektere over hvilket av de ni og tredve antrekkene mine jeg skal anvende neste skoledag. Nok om meg. Før jeg spyr av mitt eget livsresymé, går jeg tilbake til…

…Galma. Også førstefødt barn, i en familie på fem. Forskjellen er bare den at faren til Galma er død. Derfor har han som førstefødt forsørgelsesansvar for familien, selv om han i bunn og grunn har nok med å klare å forsørge seg selv. Han har ingen fast jobb, men han står opp klokka 05.00 hver dag, og gjør alt som står i sin makt for å klare å sanke inn noen skarve shilling. Noen ganger er han heldig, mens andre ganger er det ingen jobb tilgjengelig, noe som selvfølgelig betyr ingen penger. Dette igjen resulterer til ingen mat. Allikevel forteller Galma at mat ikke er vesentlig lenger, for sultfølelsen har han lært seg å leve med. Penger til skolegang er han derimot mer ivrig etter å innhente. For selv om statsstøtte er et fremmedord; utdannelse skal han ha.  Han drømmer om å studere turisme på en skole som koster 30.000 shilling i året, noe som tilsvarer i overkant av 2000 norske kroner. Med andre ord ingenting ut ifra en nordmanns perspektiv. Galma er uansett målbevisst på å skaffe penger til skolegang, og han beskriver med engasjement og entusiasme hvordan han gjerne kunne ha jobba på kvelden og natta dersom det var nødvendig, så lenge han fikk mulighet til å gå på skole på dagen. Viljestyrken og ståpåviljen kan man ikke si noe på. Bosituasjonen til Galma er også både uviss og usikker. Tidligere hadde han en leilighet – eller skal vi si et skur – men det raste over ende grunnet et trevelt forårsaket av en tornado. Nå: ikke bare hakuna pesa, men også hakuna skur. Han har altså ingen permanent bolig, og nå bor han i et tilfeldigvis ledig rom i compounden vår. Hvor lenge han får bo her, vet han ikke. Treet tok også med seg de fleste av de få eiendelene hans, så nesten det eneste han har igjen er en utslitt piki piki (moped), som han må bruke kickstarten for å få til å fungere. Å reparere sykkelen vil koste Galma 140 norske kroner, men det har han heller ikke råd til. Hva kan ellers sies om Galma? At han er en livsglad korist som tjener ivrig i kirka, og som aldri klager. Av tilfeldighet? Nei, han har bare bestemt seg for at syting og klaging ikke tar han noe sted her i livet, og at han har et ønske om å møte hver dag med et smil.

For å oppsummere. Martines største utfordring: å finne ut hva hun skal bruke Statens penger på. Galmas største utfordring: å overleve. Som sagt: to personer, med totalt ulike vilkår og ufattelig forskjellig livssituasjon, men som praktisk talt lever under samme tak.

Jeg ser på Galma, og ser en jevnaldrende gutt som har hele verden for sine øyne, men uten noen naturlige forutsetninger for å lykkes. Jeg ser på ansiktet hans, og ser et stort smil, som inkluderer en blendende hvit perlerad av noen tenner. Jeg ser takknemlighet, jeg ser tro og håp om en lys fremtid, jeg ser tillit til Guds inngripen. Jeg ser en ung mann med verdighet til tross for omstendighetene. Utenpå; fred, glede, liv. Det blotte øyet enser bekymringsløshet. Innenpå derimot, foregår en daglig kamp, nemlig kampen om tilværelsen.

Jeg ser på meg selv. Jeg ser på Galma. Hva er den grunnleggende forskjellen mellom oss? Holdningen og innstillingen til livet. Det er her min skam, skjemmelse og forrakt kommer inn i bildet. Flere spørsmål dukker opp i mitt indre i det jeg stirrer inn i Galmas øyne: HVORFOR ble jeg den heldige? Eller, er jeg egentlig den heldige? Hvis jeg er det; hvorfor er ikke jeg den som oppfører meg som det?

Igjen ser jeg på meg selv, og deretter på min mørke nabo. Denne gangen kan jeg ikke annet enn å takke Gud, i det jeg blir fylt til randen av en spesiell følelse:

TAKKNEMLIGHET!

Først: Beklager dårlig oppdatering av blogg..!

Så: Det har skjedd mye siden sist! VI har blant annet fått fint fint besøk av Devoted klassen (altså 1.klasse på bibelskolen) og det har vært stas. Vi hadde først noen dager i Nairobi, da besøkte vi et barnehjem kalt New Life Home. Så dro vi til Masai Mara på safari.. Vi fikk se løver på nært hold, Geoparder, Elefanter, Zebra, Kenyan express (altså Pumba.. Villsvin) og (Hvilket dyr liker ikke berg og dalbaner?) Antiloopen…++ jeg bare måtte;p Også sov vi ute under åpen himmel med flodhester brølende rundt oss og bavianer litt skeptiske rundt i området. Arne (rektor) vertet opp med 10 kilo indrefillet på bål, pluss grønnsaker og loff… fantastisk! Vi fikk også se masai ”dans” av våre 2 lokale masaivakter. 2 av jentene i første klasse ble med på et rituale rundt bålet…. Det rituale besto av hyling og rar hopping/dansing.. jentene sa da ja til å gifte seg med masaiene…. det fikk de vite etterpå !!

Turen gikk så til Kimana og Loitokitok.. Her skulle vi bo i 8 dager med opp til 2 skolebesøk om dagen og crusade de første 4 kveldene. Opplegget vårt besto av dans, drama, vitnesbyrd, sang og div icebreakers. Vi fikk mange gode samtaler med ungdommene, vi fikk be med dem om helbredelse og til frelse. Gud rørte seg virkelig blandt mennesker i Kimana.. Og vi er veldig takknemlig for å få være en del av det!

Ferden gikk så til Mombasa og ferie i 3 dager… det er jo aldri helt feil;) Vi koste oss sammen med 1.klasse og en fantastisk stab! Mandag 21. dro Devoted gjengen hjem igjen, litt vemodig, men det skulle tatt seg ut om alle seksogtrædve menneskene skulle bodd sammen i 4 mnd :p Så da var vi back to basic med Martine, Jan Kristian og meg selv…+ Gjermund og Benedicte for en ukes tidJ Et par kosedager i Nairobi ble det med god mat, kino, shopping og generellt avslapping før det bar inn til Isiolo igjen.

Idag, altså onsdag 30. mars har Gjermund og Benedicte dratt tilbake til Nairobi… Det har vært fantastisk å ha de på besøk.. Vi avsluttet igår kveld med grilling-ala-Mella etterfulgt av film… film blir et understatement. Vi hadde KINO. Film på storskjerm (laken) med prosjektor ute i mørket under en klar stjernehimmel.. Det var nesten litt magisk! Vi så Shawshank redemption, den er jo alltid en vinner! Noen goder må man ha når man er stuck et sted hvor folk knapt vet at hvite mennesker OGSÅ er vanlige mennsker!

Vi har nå 2 mnd igjen i Kenya, og vi er ved godt mot og har fått ladet opp litt og er klare for nye eventyr. Vi har stor tro på en Gud som er mye større enn oss, og som leder oss dit han vil… Det er spennende å leve i Kenya med mennesker som tenker og er annerledes enn oss selv. Man lærer mye og får nye perspektiver…. Mer tolmodig blir man også;p (Kenyan time… litt frustrerende til tider, men kan også dras til egen fordel, heh;))

Har du noen spørsmål? Skriv i kommentarfeltet da vel…:)

Blessings, team Kenya c”,)

Jambo safaris wants to great you from Martine, Andreas and Jan Kristian, they are so sorry that they haven’t posted on the blog for a while. They have moved out in the jungle doing the missionary among the animals, but they will post as son as they have an internet connection. Here’s also some pictures i’ve got of them.

Jeg fant ut at det begynte å forekomme tendenser til et enmannsshow her, med tanke på at Andreas har skrevet alle innleggene frem til nå. Derfor tenkte jeg at det var på tide at jeg tok tastaturet fatt, for å skildre mitt møte med Kenya. I motsetning til Andreas og Jan Kristian, som har vært her en gang tidligere, er dette min første reise utenfor Europas grenser. Så, her kommer et resymé av de tre første ukene i Kenya – fra Martines perspektiv:

Natt til 2. februar ankommer fire spente og entusiastiske ungdommer Kenya. Vårt første møte med det afrikanske fastlandet, er varmen som slår oss i ansiktet i det vi stiger ut av flyet. Deretter blir vi møtt av en smørblid taxisjåfør som holder et skilt med påtegnelsen ”Dan-ChristIN Gjervoldstad”. Mange tanker dukker opp i sinnet mitt, og spesielt er det ett ord som til stadighet popper opp i hjernebarken: ”genesis”; begynnelse. Det slår meg også at jeg endelig har fått min omtrent livslange drøm oppfylt: jeg befinner meg ENDELIG på det afrikanske kontinentet! Jeg takker Gud, i det det strømmer gledestårer nedover kinnene mine. Vi hopper inn i den ultralille taxien, og i samme øyeblikk er ikke Dan-Christer lenger nordmann – han er Kenyaner (med stor K). Dermed er eventyret i gang…

Oppholdet vårt starta med seks herlige dager i Nairobi. Dagene ble hovedsaklig brukt til å slappe av, bli kjent, og til å venne oss til varmen, i tillegg til at Dan-Christer ga oss en innføring i kenyansk kultur, historie og språk. Utenom dette, fikk vi utforska det lokale treningssenteret, og x-antall ulike restauranter. En av de første kveldene i Nairobi fikk vi også et komisk møte med den kenyanske kulturen (og dessverre også med det korrupte politiske systemet). Vi kjører rundt i gatene, og aner fred og ingen fare, i det vi blir stoppa av en såkalt ”roadblock”; politi. Politiet leter febrilsk etter noe å ta oss på – med andre ord noe å tjene penger på. Til sin store glede finner de ut at forsikringa på bilen vår har gått ut, og de ber oss om å bli med ned på politistasjonen. Ved hjelp av en god posjon godsnakking, pluss en liten bestikkelse i form av shilling, kommer vi oss helskinna ut av situasjonen. Hele seansen avsuttes med at Dan-Christer ber politimannen ut på lunsj – vel og merke med geiteballer på menyen. Politiet ler, vi slipper billig unna, og alle er førnøyde.

Etter den snaue uka i Nairobi, satte vi kursen mot Isiolo. For å si det mildt, så ble det en overgang – spesielt for meg som hadde mitt første møte med den lille og knusktørre byen. Ærlig talt, så foregikk det en indre kamp i følelseslivet mitt den første kvelden, nettopp fordi jeg ikke var sikker på om jeg skulle ta til tårer eller latter. Heldigvis ble latter konklusjonen. Standaren var kanskje hakket dårligere (korreksjon: minst tre hakk) dårligere enn det jeg hadde forestilt meg. Ikke nok med det, så skorta det også på vann de første dagene. Men, vi tok det hele med knusende ro, og vi bestemte oss tidlig for å se på alt som en erfaring.

Vi har ikke fått oppretta så mange faste rutiner enda, men hver morgen har vi et fast opplegg. Dagene våre starter med frokost klokka 7.00 (som ofte blir 7.30 på grunn av at kokka selvfølgelig følger ”den afrikanske klokka”), etterfulgt av en time personlig tid med Gud. Å starte dagen med PT, er helt uvurdelig – det legger grunnlaget og fokuset for hele dagen. Etterpå har vi samling, hvor ukesansvarlig leder og har ansvar for programmet. Hittil har de blitt disponert til lovsang, bønn, bibelmeditasjon, og hjertedeling. Utenom det faste morgenopplegget, har vi blant annet brukt dagene på å bli kjent i lokalområdet, ordna en del praktiske ting og vært på møte i menigheten til et lokalt pastorpar ved navn Habiba og Wubshet.

De siste dagene har vi blant annet vist Jesusfilm og delt evangeliet i to forskjellige landsbyer, og både Andreas og jeg har delt evangeliet. Mange mennesker omvendte seg, og tok imot Jesus, og vi var vitne til en rekke helbredelser. Gud er både god og trofast, og vi har atter en gang fått erfare at Den Hellige Ånd kommer oss til hjelp i vår svakhet! Vi har også opplevd hvordan Satan kommer på offensiven med en gang han senser ”fare på fære”. Samme dag som jeg skulle preke, fikk jeg enormt mageknip og diaré – for første gang siden jeg kom hit. Tilfeldig? Tvilsomt. På veien til landsbyen streika også bilen, og store regnskyer samla seg på himmelen – og det bare i himmelområdet over landbyen. Men, som man sier; alle gode ting er tre, også når det gjelder åndelige angrep.;) Derfor bestemte vi oss for å be imot det, og ikke la det knekke oss. Viktigheten av det som Paulus snakker om, nettopp å ikke ha det synlige for øyet, men det usynlige, var en faktor vi satt igjen med.

Denne uka skal vi ha oppfølging i begge landsbyene, noe vi alle gleder oss veldig til. Utenom dette, skal vi samarbeide en del med en lokal menighet som heter Deliverance Church. Forrige uke hadde vi et møte med to av lederne derfra, Dorothy og pastor Leon, og vi har bestemt oss for å være med på et arbeid med gatebarn og hjemmebesøk av syke. Det blir bra! Vi har enorme forventninger til hva Gud kan gjøre gjennom oss i tida fremover, og vi står på Guds løfte i Jesaja 58.11: ”Herren skal lede deg hele tiden. Han skal mette deg midt i ødemarken, og dine ben skal han styrke. Du skal bli som en vannrik hage, som et kildevell der vannet aldri svikter.” AMEN!

Avslutningsvis vil jeg skrive noen vers som Den Hellige Ånd til stadighet minner meg på; Guds ord til Jeremia, da han får kallet til profettjeneste: ”Herrens ord kom til meg, og det lød så: Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors liv, helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene. Men jeg sa: Å, Herre Herre! Se, jeg forstår meg ikke på tale, for jeg er ung. Da sa Herren til meg: Si ikke: Jeg er ung! Du skal gå til alle dem jeg sender deg til, og alt det jeg befaler deg, skal du tale. Frykt ikke for deg, for jeg er med deg og vil redde deg, sier Herren. Og Herren rakte ut sin hånd og rørte ved min munn. Og Herren sa til meg: Se, jeg legger mine ord i din munn. Se, jeg setter deg over folkene og over rikene til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge og bryte ned, til å bygge opp og plante.” (Profeten Jeremia 1.4-10).

PS: Vi setter umåtelig stor pris på forbønn! Andreas og jeg har ikke vært helt i form den siste uka, og Andreas har prestert å bli matforgifta. Derfor; forbønn for helsa mottas med takk!

- Martine

Vi er endelig i gang med litt opplegg.. På onsdag dro vi til en landsby å viste Jesus filmen! Først kjørte vi rundt i landsbyen med en kraftig ropert på taket og reklamerte for hva som skulle skje. Og så når det ble mørkt snurra vi film med storskjerm og prosjektor utpå en åpen plass… Enkelt og greit! Så ble evangeliet prekt ved meg og en tolk… Afrikanere er gode på å utfordre i siste liten, så jeg ble spurt litt før vi så filmen og måtte virkelig stole på at DHÅ er talsmannen… Noe han var da, og er fortsatt!! Av de ca 250 som møtte opp så tror jeg ca 200 rakk opp hånda på frelsesinnbydelse.. AMEN! Gud er god og evangeliet er like sterkt idag som før… Nå er jobben å prøve å følge opp denne landsbyen litt, noe vi skal til uka!

På torsdag dro vi til en annen landsby med akkurat samme opplegg… Denne landsbyen lå godt inni landet… Nesten rart det bor folk sånna steder! Denne gangen var det Martine som skulle preke etter filmen.. Evangeliet ble forkynt og mange tok imot Jesus. Vi ba også for syke, og flere ble berørt! Vi takker Gud for det vi får være med på.

Martine var ikke helt i form denne kvelden, og tvang seg til å bli med…Den dama har viljen på plass! Magasjau has just entered the building (ikke en fysisk bygning nei, men kroppen…. som også faktisk er en type bygning i bibelsk forstand, MEN det var ikke poenget mitt nå)! Det har seg sånn at når man er i sånne landsbyer hvor folk så vidt har sett hvite mennesker og noen tror du knapt eksisterer, SELVOM du er der, så skal nemlig ALLE ta på deg!!! De skal stryke deg på armen for å kjenne på den deilige hvite myke huden (quote diverse afrikanere) og ta deg i hånda…. HELE tida! Da sier det seg sjæl at antibac ikke er så kleint alikavæl…  men ganske fornuftig. Hvertfall.. under filmen så spiste jeg noen nøtter, MED den samme handa, og sa til Anne Elisabeth (leder) ved siden av meg litt eplekjekk:” Ja, hvis jeg blir dårlig i mårra så veit jeg hvertfall hvorfor, hehe” (Og tenkte selvfølgelig at jeg IKKE kom til å bli dårlig)…. Så nå ligger jeg her i senga mi med rennaræv 3. dagen på rad, og har ”ramma” (Ja, hadde det bare vært en ramme her) som mitt nye hjem, mens resten er på Guds tjeneste i kirken!

Det skal sies at det faktisk finns en hjemmemekka treramme her på den ene doen, men det er langt i fra kvaliteten som på en god norsk doskål, men slipper hvertfall å få krampe og proplaps i beina!

SÅ Tommy Steingrimsen.. Joda, du har rett du..ting er som det pleier når jeg er uttafor norges grenser (pleier å gå greit i Sverige da)..!

Selvom om et par av oss er litt sjuke så er vi ved godt motJ igår følte jeg ble litt utfordra på 1.Tess 5: 16-19: ”Gled dere alltid, be uten opphold, TAKK UNDER ALLE FORHOLD! For dette er Guds vilje for dere i kristus Jesus. Utslokk ikke Ånden!” … Dette er det kraft i, no doubt… Og det er ikke bare med tanke på sjukdom men også litt med alt rundt oss.. F.eks så blir vi vi vekt på 3 ulike måter her. 1. Muslimske bønnerop..2. Noe okkulte greier som herjer rundt, høres noen ganger ut som offringer.. 3. En GEIT SOM STÅR Å GNÅLER UTTAFOR VINDUET MITT!! Jeg er glad i dyr, men den geita der ass…………Ja.., den er sikkert til stor velsignelse for de som eier den…kremt… NÆÆT!! Joda…. takk under alle forhold!!

Blessings, tema Kenya c”,)

Vi har endelig ankommet Isiolo og compounden der vi skal ha basen vår… Og standarn var faktisk værre enn det vi hadde trodd..heh, men vi er jo på eventyr er vi ikke!? Dusjene fungerer selvfølgelig ikke.. vann i springen har vi onsdag, torsdag og mandag.. 3/7 dager med vann er ikke gæernt i en by som for tida består av sol, tørke og MASSE STØØØV… Vi har rom, inkl seng med en ferdigligget madrass… Ryggprolaps, welcome back.. ;)

Dette var hvertfall inntrykket vi fikk da vi kom, men vi var alle 3 veldig klare på at samma hvordan ting er, så skal vi være positive og gjøre det beste ut av det… Det har vi også et punkt om i visjonen som vi har laget! Vi har blitt litt kjent med nærmiljøet vårt og fått oss noen nye venner… Og her blir man invitert inn til folk over alt, stor gjestfrihet regjerer… Også blir man alltid spurt om man vil ha brus.. Og det vil vi jo ha….. J

Vi har også fått testet det lokale helseapparatet, eller rettere sagt… Jan Kristian har testet helse Kenya. Han greide å smelle Martines koffort oppå storetåe si, noe tåa likte dårlig og bestemte seg for å bli vond og blå… Legen på sjukehuset fikk nesten JK til å svime av etter å ha stikke  5 sprøyter inn i ulike deler av kroppen hans + å mer eller mindre bare røska av tåneglen hans. Dette var igår, men idag dro JK og Dan tilbake igjen til legen… Da var det faktisk JK som tok kontrollen å gjorde jobben sjøl, mens legen plutselig ble negradert til assistent å ga JK det han trengte… haha, det landet her ass…

Utenom dette så har vi hatt mange fine åndelige stunder sammen.. Vi starter alltid dagen med 1 times PT etterfulgt av en samling med bønn og lovsang (lav terskel, men veldig bra)… Dette har vært til stor oppbyggelse for oss.. Det har også forekommet disputter (Martine sitt ordvalg…. jeg har aldri hørt det før) hvor tema blant annet har vært: Omvendelse, Musikk og åndelighet, åndelig påvirkning, Guds kjærlighet, Gudsfrykt +++….

Utfordringen framover nå blir å kjenne på hva vi føler Gud har på hjertet for isiolo og hvilket ulike akitiviter vi skal være med på. Vi har blant annet spurt om å få hjelpe til på et barnehjem, noe som ser ut til å ordne seg.. eller så tror jeg at vi kommer til å være med på noe outreach, sammen med den lokale kirka som Habiba og Whopshed er leder av. De er forøvrig også våre lokale ledere og har ansvar for oss og de aktivitetene vi er med på!

Dette bør leses, det er hvertfall noe vi på Team Kenya har stor tro på og går i for alt det er verdt…Markus 16:15-18..

Vi er takknemlig for at vi er her men setter stor pris på om dere kunne tenke dere om ta med oss i bønnene deres. Vi er på et helt nytt sted, med mer åpenhet på både godt og ondt, og har utfordringer foran oss i forhold til kultur og språk. Men vi har veldig stor tro på at Gud leder oss og har lagt en plan for oss.  We just walk in faith…

Peace and Love, Råkkenråll (Fikk egentig ikke lov til å skrive råkkenråll av Martine. Jan Kristian stiller seg nøytral til saken… )

Blessings, team Kenya c”,)

Ja, her er et levende bevis på at Martine Mossum Svinterud, Jan Kristian Tollefsen og Andreas Herwig Buer faktisk er sammen i Kenya… Eller, dere kan vel egentlig ikke SE at vi ER i Kenya, men at vi er sammen hvertfall.. så får dere tro oss på at vi er der ;)

Her står vi uttafor Nakumatt… Det er en drit schvær butikk som har absolutt ALT… Det er som Oops i Norge, bare enda større! Litt før dette bildet ble tatt har vi vært å handla litt.. vi skal jo til Isiolo i morgen, og der er standarden et par 14 hakk lavere enn der vi bor nå, så vi kjøpte inn litt nødvendige ting.. som f.eks: kubbelys (blir bekkmørkt kl 19.00, og strømmen er litt på og av som den vil så vi safern med kubbelys), biotex (til å vaske klærne våre med…. eller hvertfall undertøy, for hu dama som skal vaske klær for oss nekter å vaske undertøy, men hu tar resten:)), Solkrem (Vi er i Afrika  og sola er HØNNSTERK..) Shampoo (En sånn Kenyansk variant av 2 in 1.. Body and hair….Litt sånn dobbeldusj aktig, bortsett fra at du må bruke halve flaska for å bli rein…ikke det beste jeg har vært borti nei)….Og vann, bare sånn for å overleve…;)

I morgen går ferden altså til Isiolo.. det er en kjøretur på 4-5 timer… Det blir smuud! Det er jo der vi skal ha basen vår, så vi gleder oss til å endelig komme dit…:)

Blessings, team Kenya c”,)

Hva når man ser ting som andre ikke ser;
skal man da tie eller tale?
Når hjertet forteller deg en sannhet,
og Gud hvisker hemmeligheter inn i de dypeste kamrene i din sjel -
skal man da slippe andre inn hjertedøra,
eller skal man bevare skattene for seg selv?

Hvis skattene blir gjort offentlige.
Kan da ikke dens kraft og hemmeligheter forsvinne?
I nuets mumle og mørke, i glede og sinne.
Kan det da være at hele skattens opprinnelse vil skinne?
Åpenbaringene i de dypeste kamre er ofte da sannheten blir virkelig.
Men om den er til alle andre, det vet bare Gud, ikke vi.

Av: Martine (1. strofe) og Andreas (2. strofe)

“Jeg vil gi deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer som er gjemt på lønnlige steder,
så du kan vite at jeg er Herren som kalte deg ved navn, Israels Gud.”
Profeten Jesajas’ bok 45.3

FORRESTEN, glemte jo å skrive om en artig ting om skjedde på Brussel flyplass…. Vi stod i kø og skulle ombord på flyet for å dra videre til Nairobi… Så sier Martine: Ække hu der kjent a? Jeg snur meg rundt og roper: JOOO,HELLAU miss Theron! Neida, gjorde jo ikke det… er jo tross alt på misjonstur, og ikke på famouse celebrity`s hunt..! Men det viser seg at sjølvaste Charlize Theron sto rett bak hos i køen..:) Kjenner du ikke til henne så har hun spilt i filmer som: Monster, The Italian job, Hancock, Men of honour +++. Også har hun vært modell for loreal! :D

Onsdag morgen møttes vi (Jan Kristian, Martine og Andreas, som er team Kenya) 04.30 på Gardemoen klare til å dra på eventyr… helt til en gledesdreper bak skranken sier at vi IKKE kan dra pga at vi har billettene som har hjemreise om 4 mnd… Det er ikke lov med tanke på visum og sånn. Okey, den åndelige krigen er i gang, men vi er jo klare for å slåss litt halv 5 om mårran på Gardemoen vi.. Så med litt kjeftig fra Dan Christer Gjervoldstad og bønn, så skrev folka bak skranken ut en FAKE billett som sa at vi skulle mellomlande i London, og hadde hjemreise i mars (Vi skulle mellomlande i Brussel og har hjemreise i slutten av mail)…. Trur ikke det er vanlig å gjøre det, men sånn gåre når man prøver seg på Guds folk ;)

Etter 20 timer er vi i Nairobi og ferden går til FPFK der vi skal bo noen dager…! Vi har nå vært her i 3 dager og fått oppleve litt av Nairobi… Dan Christer har bodd her 9 år tidligere å bare BLEI AFRIKANER idet vi landa i Nairobi, haha, han er bare helt konge.. Han er også privat sjåføren vår, og er det noe han kan så er det å kjøre i Kenya. Noe annet han kan er å smiske seg fra bøter. Vi var ute å kjørte og ble stoppet av en roadblock (purken)… det viser seg at forsikringa på bilen hadde gått ut (Det er i orden nå), så etter ca 15 min med litt gosnakk, så drar vi fra purken uten å få bot…. Og det siste Dan Christer sier til politimannen er: “i morgen skal vi spise geiteballer sammen” (sagt på loa).. Purken ler og alle er glade.God stemning!:)

Idag har vi vært å besøkt Kibera slummen, det er den nest største slummen i Afrika og har ca 2 mil innbyggere (om man kan kallde de det)…. Jan Kristian, Martine og jeg  +  en av innbyggerne der som guide + en taxisjåfør.. For en livsglede de bærer med seg, tross ræva (sorry språket)bo-forhold. Det setter litt perspektiv på ting! Vi i Norge har det vannvittig bra, men klager alikvel over ca alt… Skjerp oss!!!!

Idag er det lørdag og etterpå skal vi ut å spise på en bedre restaurant… og siden det er lørdag så har Martine lov til å spise godteri, noe hun har gjort litt…..og mer skal det bli, MASSE mer.. Hun er helt vill, nå snakker hun om smoothie og milkshake her! ;)

Vi gleder oss til å dra til Isiolo, det er jo der vi skal ha basen vår! Turen går dit mandag, om alt går etter planen.. I morgen ankommer Anne Elisabeth som også skal være sammen med oss noen uker:)

Alt i alt så har vi det veldig bra og stortrives:) Vi er takknemlige og føler oss velsignet som får lov til å være her..!

God bless, Team Kenya c”,)